lørdag 21. juli 2012

Ventemodus

På tross av mangel på sol og muligheten til å ta fram sommerkjoler er det likevel sommer. Sommerferie. Nok tid til blogging, tenker du kanskje? Jo, sikkert. Men hva blogger man om når man ikke opplever annet enn daglige rusleturer på Norheim, på Oasen kjøpesenter, som er så lite at jeg egentlig har sett alt den første gangen jeg var der? Dere er neppe interesserte i hverdagen min nå for tiden. Jeg er ikke interessert selv en gang. Det skjer rett og slett svært lite. Og egentlig er det helt greit, men siden livet mitt har stått på vent siden vinter, så gir det ikke spesielt mye nytt å fortelle dere. Det eneste jeg har å si er at det fortsatt går litt opp og ned med psyken, og at jeg har det helt okei her, men jeg gleder meg til å dra tilbake til Trondheim. Jeg savner å være i en by der det faktisk skjer ting, der man kan oppleve både det ene og det andre. Å ha venner å gå til, og ikke minst.. å ha noe å fylle dagene mine med. Rutiner. Skole, behandling og kaffebesøkene på Dromedar (hvor jeg så tydelig er blitt deres største stamkunde).

Dere har hørt den gamle visa. Jeg plages en del av angsten, maten går så som så, vekten holder seg stabil. Alt i alt går det stort sett rimelig greit. Jeg står oppreist og klarer å reise meg opp igjen de gangene bena skulle svikte meg. Ingenting nytt på den fronten, så hvorfor skrive om det? Agurknytt.

Ellers har jeg kommet inn på vg 3, avdeling Østmarka. For tredje gang skal jeg prøve å gjøre meg ferdig på videregående. Jeg krysser alt som kan krysses for at jeg skal fullføre de fagene jeg har valgt, og håper at jeg ikke tar meg for mye vann over hodet denne gangen. Jeg vet at det ikke er noe vits å bli skuffet dersom jeg ikke skulle klare det igjen, at jeg ikke må se på det som enda et nederlag. Selv om jeg ser på fjorårets forsøk som totalt bortkasta tid uten noe som helst framgang, så nekter jeg å tro på den følelsen. Ja, jeg har hatt tilbakefall. Ja, jeg har vært innlagt fire ganger. Men har jeg ikke gjort noe framskritt av den grunn? Tvilsomt. Jeg har skaffet meg en fin gjeng av venner, klart å skaffe meg et sosialt liv igjen. Er ikke det nok? Kanskje jeg rett og slett ikke kan forvente mer av meg selv, uansett hvor ynderlig jeg hadde ønsket å være foruten innleggelser og avbrudt skolegang. Jeg vil si at det i seg selv er et stort steg i riktig retning. Dessuten; det er bare i hodet mitt at alle på min alder for lengst har kommet i gang med studier. Hvorfor skal jeg være så fordømte ambisiøs av meg..

Alt til sin tid, sant?




Når det gjelder bloggingen, så kommer det nok flere innlegg etter hvert som jeg har flyttet inn i den nye leiligheten og når jeg kan gå fra ventemodus til en normal hverdag igjen.


1 kommentar:

  1. Alt til sin tid ja! <3 Lykke til med flyttingen <3

    SvarSlett