lørdag 25. august 2012

Torsdag


Med all makt prøver jeg å holde igjen tårene. Jeg sitter i den grønne designerstolen, med mine ben surret rundt hverandre to ganger, noe som ser fullstendig unaturlig ut, men som for min elastiske ballettkropp kommer helt naturlig. Jeg forsøker å gjøre meg så liten som mulig, og skuldrene holder jeg såpass anspent at de snart sitter lenger opp enn ørene. Jeg føler meg meget ukomfortabel akkurat nå. Det er den yngre Anne som viser seg i skikkelsen av en tjue år, voksen kropp. Jeg har aldri følt meg så liten og samtidig så tilstede, og jeg kan ikke fordra det. Det gjør vondt langt ned i hjerterota. 
”Tillat deg selv å gråte, Anne. Det er lov her”. Min nye behandler virker som en klok og fornuftig dame. Hun er faktisk den første som spør meg om barndommen min, og som virkelig prøver å nå fram til de minste detaljer. Hos mine tidligere behandlere har samtalene for det meste handlet og nuet, om hvordan jeg hadde det der og da. Det er ikke det at de ikke kunne jobben sin, de fleste var tvert imot ganske flinke psykologer, men de jobbet med symptomene, ikke med årsaken. ”Hvorfor tror du at du fikk anoreksi?” Et spørsmål jeg har hørt ofte nok, men som jeg aldri har hatt et ordentlig svar på. 
For hvordan kan jeg, når jeg aldri har vært utsatt for vold, eller for omsorgssvikt av noe slag. Familien min har alltid vært der for meg, og mine foreldre stilte aldri for høye krav til verken meg eller mine søstre. Alt i alt hadde jeg en ganske så fin barndom, var verken bortskjemt eller skjemt bort for lite, men likevel, likevel har jeg aldri følt meg helt tilfreds. Jeg har alltid klandret meg selv for dette, trodd at mine følelser var irrelevante og derfor uakseptable. 
Jo, jeg ble mobbet på skole, men jeg tenkte vel at mobberne mine hadde en god grunn for det. Det måtte de ha, for hvorfor skulle de andre barna kalle meg stygg og teit, om jeg ikke i det hele tatt hadde vært det? Feilen lå hos meg, så jeg prøvde å ignorere det de andre sa til hverandre når jeg sto alene i friminuttet og ble peket på. 

”Men var det din feil, da?” 

"...................."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar