torsdag 25. oktober 2012

Anne sover

Da kom snøen til Trondheim. Og med snøen følger det akutte behovet for å sove. Jeg vil gå i hi, akkurat som bjørnen. Vi kan jo til og med lage en sang om det, så blir det ikke bjørnen sover, men Anne sover. Fint? Og når Anne sover, mener jeg at Anne sover tungt. Anne er fullstendig svimeslått. Hun ligger handlingslammet i senga, og klarer ikke en gang å gå til badet når naturen kaller. 

Vinteren altså. Ikke mitt årstid. Jeg vurderer faktisk å spørre frk. fastlege om hun ikke kan gi meg en sydentur på blåresept. Finnes det noe sånt? I så fall vil-jeg-ha!

Det eneste jeg klarer å få gjort er å dra meg selv på skole for å slite med matematikk eller norsk, og ballett, så klart. Jeg er heldigvis ikke der (enda) at jeg blir så nedtrykt av depresjonen, at til og med dansing og undervisning blir for mye, men jeg må da søren meg innrømme at jeg kan lukte den sure depresjonen rett rundt hjørnet. Beklager ordbruket. Jeg kjenner frysninger over hele kroppen, bare jeg tenker på det. De-pre-sjon. For et stygt ord, for et grusomt fenomen. 

Med vinteren følger håpløsheten. Såre minner. Lille Anne, i et skap på "fjellet" i Lillehammer, med lommelykt i taket og pute under rompa. Bare lille, triste Anne, med penn, dagbok, og tårer i øynene som endelig fikk slippe ut da ingen kunne se henne. Den lille jenta. Meg. Følelsen av dyp frustrasjon, skammen fordi jeg ikke klarte å glede meg over noe som helst, selvhatet på grunn av at min lille kropp begynte å få voksne former, og det var ingenting å gjøre med det. Angsten som ble så mye større på vinteren, fordi det var mørkt og kaldt, og jeg fryktet ingenting mer enn jeg fryktet mørket. Bortsett fra følelser. Jeg frykter mørket og følelser fortsatt.

Så når de mørke vintermåneder dukker opp, blir jeg alltid dratt ned i en dyp smørje av følelser og angst. Kaotiske, vanskelige følelser, som jeg helst ville vært foruten. Ikke bare fordi det er vondt, men mest av alt fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere den voldsomme psykiske påkjenningen. Jeg fant min måte å takle diverse, vanskelige, situasjoner på i en alder av femten/seksten år. Jeg spydde og spiste, spiste og spydde. I senere tid lot jeg være å spise. Jeg sultet vekk det som var vondt. Eller så sprang jeg. Jeg sprang og sprang og sprang, helt til jeg kjente at jeg var tom for både krefter og evnen til å kjenne noe som helst annet enn fysiske smerter. Men jeg har lært at det ikke er utveien. Jeg kan ikke ta -den for meg- letteste utveien, å bokstavelig talt kaste hele følelseskaosset i do. Og jeg lar være. Men lær meg; hvordan skal jeg klare å stå i alt, da?

Det er sårt og det er vanskelig. Jeg vil ikke kjenne, jeg vil ikke gråte ut tårene som jeg har holdt på og samlet i mange år. Det ville i så fall vært bitre tårer, som har ligget der for å råtne siden jeg var seks år yngre enn enogtyve. 

Vinteren er vond, og jeg vil aller helst gå i hi før det er for sent. Jeg begynner å få det travelt.

Takk Gud for at jeg fortsatt har litt igjen av evnen til å konsentrere meg, for nå har jeg endelig hatt råd til denne:

3 kommentarer:

  1. ja vinteren er tung.
    den første snøen har falt og både kropp og sjel lengter mot varme.

    anbefaler du boka?

    SvarSlett
  2. Ja den er veldig bra skrevet. Anbefales :)

    SvarSlett
  3. Tenker på deg. Vet du prøver hardt for å holde deg til sunne mestringsstrategier! Stå på!

    SvarSlett