fredag 19. oktober 2012

Don't bring me down

Dog situasjonen er mer stabil i år enn i fjor, så vil dette så klart ikke si at alt er fantastisk hele tiden. Vinteren vil fortsatt dukke opp en dag om ikke så lenge, og denne årstiden har lenge vært veldig tøff og vanskelig. Jeg kjenner det på kroppen allerede. Jeg må være ekstra obs på at jeg ikke går ned i vekt, for jeg vet at når vinterdepresjonen settes i gang, så blir det rett og slett glemt en del måltider hver uke. Ikke fordi jeg er redd for maten, for det er jeg ikke lenger, men det blir dessverre for tungt å i det hele tatt tenke på mat. Depresjonen gjør at matlysten og sultfølelsen ikke er like tilstedeværende som vanlig, og dessuten blir det et ork bare å løfte fingeren noen ganger. Dermed blir spiseforstyrrelsen trigget på nytt, hvert bidige år når vinteren er i anmars.

Vi er over halvveis i oktober, og jeg har begynt å kjenne tegnene allerede. Lysten til å ligge i senga som er større enn noe annet, selv om det egentlig også kjennes som for mye- å i det hele tatt eksistere blir tungt. Mer likegyldig blir jeg også, og av og til vil jeg til og med kalle humøret for flat og følelsesløs. Jeg er heldig som ikke er deprimert i den forstand at jeg ønsker å få slutt på livet, men følelsen av at en stor hånd trykker meg ned og gjør alt tyngre enn tungt er mer enn vanskelig, spesielt når man har senskader fra flere år i et spiseforstyrret helvete. Heldigvis er jeg fortsatt i stand til å føle meg glad når jeg danser ballett eller er på skole, men til øvrige ting har jeg ingenting igjen. Jeg bryr meg ikke.

Tegnene gjør at det ringer en liten bjelle i hodet. Den varsler meg om at det er NÅ jeg må ta ordentlig tak i ting. Gjøre diverse tiltak for å hjelpe meg selv gjennom et vanskelig halvår med mørke og kulde. Jeg hater vinteren, selv om verden ser ut som et nydelig vinterlandskap med et tjukt lag av hvit snø. Jeg har lært fra tidligere år at jeg går i underskudd av både d-vitaminer og jern, så for en uke siden begynte jeg å ta jerntilskudd og trantabletter, for blodprøvene hos legen viste for noen uker siden allerede litt lave jern-verdier. For lite jern gjør deg sliten, og siden dette har vært et repeterende problem hos meg hver vinter, kan jerntilskudd kanskje sørge for at jeg har litt mer overskudd før depresjonen pleier å være på det sterkeste. Jeg vurderer også lysterapi, men er fortsatt litt skeptisk til dette. Er det noen som har god erfaring med sånt?

Ellers så vil den beste medisinen alltid være MAT. Jeg vet at jeg hadde hatt godt av et par kilo ekstra på kroppen. Jeg vet det så utrolig godt. Stemmen til frk. G fra Capio vil alltid sitte som spikret i hodet mitt: xxkg må du veie, hvis ikke er veien til undervekt alt for kort, og kan en uke med influensa slå deg helt ut igjen. Hun har rett. Jeg vet hun har rett, men se å gå opp i vekt da. Det er faktisk uhyre vanskelig enda. 

Ja, det er klart og tydelig at jeg har en del utfordringer i vente. Oppgaven min er å holde hodet over vannet de neste måneder. Jeg gjør så godt jeg kan.

1 kommentar:

  1. Det beste du kan gjøre er jo å gjøre ditt beste, så da jobber du bra :)

    SvarSlett