tirsdag 16. oktober 2012

Ett år senere

Oktober i fjor skrev jeg dette, gang på gang; 
Jeg er så sliten, så lei og stresset. Vekten går opp og ned, og jeg jobber mot Monsteret døgnet rundt.

"Her og nå" kan det være vanskelig å se hvor langt man egentlig har kommet. Du ser tilbake på forrige uke, forrige måneden, og ser ingen forbedring. Faen da, jeg gjør jo ingen framgang! tenker en da. Jeg blir aldri bedre. 
Det er nettopp det som er så fint med å skrive blogg. De siste tre årene er skrevet ned svart på hvitt, og jeg må virkelig være sta om jeg skal nekte for at jeg har kommet lengre det siste året. Jeg gir meg- jeg var utslitt og nokså nærme fire innleggelser, både på dps og akuttpost på denne tiden av året. Og i år? I år er jeg også sliten, men en hel del mindre enn jeg var i fjor. Jeg har stabil vekt, dog litt under der jeg skal ligge, men går ikke ned. Jeg klarer å komme meg på skole, og jeg har ikke bihulebetennelse etter bihulebetennelse på grunn av dårlig immunforsvar. Jeg danser ikke en time ballett i uken, og faller av pinnen av utmattelse. Jeg danser derimot to timer, uten å frykte at bena mine skal svikte meg. 

Kanskje det er fordi jeg har daglig støtte, kanskje det er fordi jeg har færre skolefag og dermed mer tid til å hvile. Men det kommer ikke uten innsats. Jeg har klatret meg lenger opp på det høye fjellet, og toppen kommer sakte men sikkert bedre til syne. 

Denne innsikten gjør at jeg fortsetter å blogge. Bloggen er min egen terapi. Selvhjelp.

                      //weheartit. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar