tirsdag 23. oktober 2012

Men hvordan går det, egentlig?

Jeg har egentlig ikke lyst å gå så veldig mye inn på dette her. Jeg har skrevet om det i fjor, jeg har skrevet om det for to år siden, og året før det igjen, og så videre. Ting går riktig vei, jeg går framover og blir friskere. Men det går ikke oppover i rett linje. Veien til "frisk" er lang og turbulent, det går i bølger og daler, opp og ned, og så opp igjen. Man er nødt til å sette ting i perspektiv, se på helheten, og ikke bare sammenligne den ene dagen med den andre. Jeg har gått i fella selv, mange ganger. Tenkt at, nei, her skjer det ingenting, det blir aldri bedre, for dagen i dag er like vanskelig og håpløs som dagen i går. Det jeg derimot kan gjøre, er å se på året i fjor og året som er nå. Har jeg grått like mange tårer somi fjor? Har jeg trengt å drikke like mange næringsdrikker, kollapset like ofte, spist like lite og uregelmessig? Nei. Kanskje jeg har hatt det sånn den siste måneden, men ikke hele året har vært sånn. Jeg har hatt mange fine dager også, ikke vært like avhengig av næring i flytende form, ikke vært like ustabil på bena, og absolutt ikke grått like mange tårer som jeg gråt i fjor høst. Jeg har falt en del, og jeg snubler fortsatt en gang i blant, men det har vært lettere å reise seg opp igjen (stort sett takket være en mer tilstedeværende motivasjon enn året før).


Så hvordan går det?

Det går. Det går opp og ned, fram og tilbake. Jeg er ambivalent og til tider nedtrykt av depresjonen. Jeg er fortvilt, men det finnes også gode stunder med latter og glede. Det går OK. Det går framover, men av og til stopper jeg opp eller kryper jeg tilbake til den "trygge" siden, for å samle krefter til å gå videre. Jeg prøver å holde fast i det som gir meg motivasjon til å stå sterkere i mine sko. Aktiviteter som ballet, skole og IKS gjør at jeg spiser det jeg spiser, og kjemper det jeg kjemper for. Og nei, motivasjonen er ikke alltid på topp, kroppen spiller ikke alltid på lag med meg, og depresjonen er fortsatt der. Men jeg prøver å være optimistisk. Jeg prøver å holde fast i alt som virkelig betyr noe, og jeg prøver å legge bak meg det som er vanskelig.

Det går sakte, men det går.



3 kommentarer:

  1. vil legge igjen en stor klem.
    kjenner meg igjen,,,

    SvarSlett
  2. Det er faktisk først når man ser seg tilbake at man oppdager at man faktisk har beveget seg framover.

    <3

    SvarSlett
  3. Stå på! (:
    Gode ord dette her, det er bra du ser at ting er BEDRE, selvom ikke alt er sånn som du skulle ønske.

    SvarSlett