søndag 4. november 2012

anxiety-sunday








Life's sweet når man vet at de her kommer i posten om noen dager! Jo da, kontoen blir tømt igjen, men det er verdt det. Varme føtter i kalde Trondheim er VERDT DET. Jeg gikk rett og slett lei av å gå i ødelagte Converse sko som suger til seg alt av snø og regn. Punktum. 













Bortsett fra våte føtter har vinterdepresjonen invadert mitt liv nokså mye igjen, også i år, og derfor skal jeg jobbe med å komme meg ut av det (før jeg ender opp i sykeseng i x-antall uker igjen). Som jeg har nevnt før, så klarer jeg, på tross av at jeg føler meg lamslått og sliten, fortsatt å komme meg på skole og ballett. Forskjellen er bare at jeg i fjor var så sliten at jeg etter hvert heller ikke kom meg til skolen, mens skolen i år er bare noe jeg gleder meg til- det får meg opp fra senga, ut i frisk luft, og ute blant folk. Det er bra. Veldig bra.

Men likevel er det noe å jobbe med. Alarmen ringte i hodet mitt, og jeg fikk bekreftet min følelse om vektnedgang. Smelllll. Det er så surt at veien dit er så kort (dog ikke så merkelig mtp at jeg aldri har gått mer enn ett år uten tilbakefall..). Jeg er så lei av dette her. Sinnsykt. Kan jeg ikke bare få en kropp som holder seg stabil, så slipper jeg gang på gang å jobbe meg opp igjen. Alltid samme vanskelige veien tilbake.

Jeg prøver å være stolt av meg selv istedenfor å være bitter og sint, for det at jeg klarer å si fra og ta tak i "problemet" er i og for seg ganske mye å skryte av. Det har ikke alltid vært så enkelt, eller motiverende, ikke minst. Jeg føler jeg har for mye å tape dersom jeg ikke jobber meg ut av dette, fort som f... Ballett som gir meg så mye glede, skole som betyr utrolig mye for meg. Jeg kan bare ikke la en periode med "vektnedgang" ødelegge for meg- igjen.

Så nå er det bare å trosse angsten (den grusomme angsten!!), og SPISE. Opp i vekt. Denne gangen ikke til en "noenlunde OK, men likevel trygg-vekt", men til "Capio anoreksisenteret-mål-vekt". Og det er VANSKELIG. Ikke fordi jeg innerst inne ikke vil, for jeg VIL. Men fordi bare tanken på vektøkning kan få meg til å krølle meg sammen på gulvet av angst. Dagen i dag forstår jeg fortsatt ikke hvorfor en sunn og normal bmi kan skremme skiten ut av meg. Det er jo så irrasjonelt.

Anyway- jobber med saken, og i mens får jeg bare glede meg over mine nye Dr. Martens sko som er på vei til postkassa. 

2 kommentarer:

  1. ÅÅH som jeg ønsker dem skoene selv!

    Anne, kjære, Anne. Jeg håper at til tross for at ting er vanskelig nå som vinteren spiser vekk alt av ekstra energi og vilje, at du ser hvor utrolig langt du er kommet. Bare at du ser varsels tegnene. Det er en stor prestasjon i seg selv.
    Du er sterk, og jeg har veldig tro på at du ikke ender opp på noe sykehus i år. Du har viljen til å klare det.
    har tro på deg <3 nå må du bare ha tro på deg selv også. *varm bamse klem*

    SvarSlett
  2. Takker for varme ord<3 Klem tilbake :)

    SvarSlett