mandag 31. desember 2012

Året som har vært- 2012

Januar begynte med en innleggelse på akuttposten. Vekten hadde gått ned igjen, og jeg var utbrent av skyhøye krav overfor meg selv. Jeg skulle klare å komme meg gjennom videregående, danse ballet, rydde og vaske hele tiden(...) og helst stille opp for alle rundt meg til alle døgnets tider. Presset jeg utsatte meg selv for hele tiden, gjorde at kroppen etter hvert sa stopp. Og ting stoppet. Jeg sluttet på skolen, og etter utskrivelsen på akkutposten ble jeg flyttet til dps, hvor jeg ble i fire uker.



Så kom februar. Med litt mer energi flyttet jeg til Voll studentby, det var den tredje gangen jeg flyttet på fem måneder. Jeg trodde jeg skulle ha godt av å bo litt mer for meg selv, og dog jeg hadde rett i at det var bedre, så oppstod det nye utfordringer. Jeg bodde på et tolv kvadrats rom, og delte kjøkken og  stue med fem gutter- noe som skapte mye angst, og resulterte i at jeg unngikk kjøkkenet helt. Middagen forsvant fra kostplanen, og jeg levde så å si på tørrvarer, te og cottage cheese. Jeg lå for det meste i sengen, eller satt ved skrivebordet med laptoppen. 


Mars kom, og jeg og T. dro til Amsterdan for noen dager,  for å få oss en liten pause. Andre omgivelser. Formen ble litt bedre, maten gikk mer på autopilot, og ting var helt OK en stund.


I april begynte jeg å legge på meg noen kilo, og formen ble stadig bedre. Jeg ble mer sosial, begynte å trives ordentlig i Trondheim, og følte endelig at jeg kunne legge spiseforstyrrelsen bak meg- kanskje for godt. Ballet ga meg livsglede, og jeg kjente på en etterlengtet mestringsfølelse. Dette kom til å bli min nye motivasjon. I tillegg klarte jeg å bry meg mer om meg selv, og for å "unne" meg selv noe farget jeg håret. Det høres teit ut, men tro meg når jeg sier at det er en ganske "big deal" når man stadig føler at man ikke fortjener noe. 



Mai, vår. Når vintermørket og kulden slipper taket er jeg alltid i bedre form. Hverdagen blir lettere og jeg klarer å se litt lysere på tilværelsen. I tillegg begynte jeg å få tillitt til min psykolog, og ambulant boveiledning kom inn i bildet. Med så god støtte klarte jeg å møte livet. I tillegg kunne jeg glede meg over å muligens begynne på skole igjen til høsten, for jeg fikk høre om Østmarka skole- og søkte på fire fag. 



Etter våren kom til slutt sommeren til Trondheim. I juni tvang jeg meg selv ut fra studenthybelen, de dagene det var ordentlig varmt. Jeg lånte bøker fra biblioteket, og la meg i gresset- blandt mange andre mennesker! En skikkelig utfordring, som viste seg å ikke være så skummelt som først forventet. Jeg klarte å nyte varmen på kroppen, selv om jeg ikke gjorde som folk fleste og hoppet rundt i bikini. Olabukse og singlet var nok eksponering, i tillegg til det å faktisk klare å ligge i ro. Jeg lærte meg å slappe av, og oppdaget at det var deilig å ikke springe rundt hele dagen.

Juli kom også i år, og sommerferien skulle tilbringes på flere steder. Men først måtte jeg pakke livet mitt i esker- atter en gang, for etter ferien skulle jeg, T. og ei venninne flytte inn i en ny leilighet. Ha det bra, Voll!



Fra Trondheim dro jeg til Lillehammer, så videre til Sverige med mine foreldre, og senere til Haugesund for å være hos T. sin familie for resten av sommeren. Det jeg ikke var forberedt på var at humøret skulle gå fra det her..


Til dette..


Tungt.

I august skulle jeg flytte inn i en ny leilighet med ei annen jente, men x lot ikke høre noe mer fra seg, selv om hun hadde skrevet under på husleiekontrakten noen måneder tidligere. Det viste seg å være en enorm stress-faktor for meg i de siste ukene jeg tilbrakte i Haugesund. Ikke bare ble jeg grinete og sint (og lot det mer eller mindre gå ut over maten)- jeg så for meg at jeg kom til å bli hjemløs. Alene og på vei til Trondheim fikk jeg heldigvis kontakt med ei god venninne, som etter hvert bestemte seg for å bo i den nye leiligheten våres. Mye styr og ordning ventet meg, men jeg skulle slippe å bo på gata, så en gang framme kunne jeg ikke annet enn å gråte et par gledestårer.

September kom med en ny psykolog. Og.. en ny leilighet! Med lekkasje på badet, og med mye spenning når det gjald skole, for jeg hadde ikke fått tildelt noen fag enda (selv om jeg hadde kommet inn og fått skoleplass). Mens jeg var glad og fornøyd, hadde jeg lite (nødvendige) krefter igjen til å tåle eventuelle tilbakefall mtp. spiseforstyrrelsen eller depresjon i tiden framover. Men jeg ignorerte faretegnene som et esel, lett. Det gjorde ikke så mye at jeg plutselig en dag svimte av og våknet livredd, tildekket av fuglesand og med sikkerhet om at jeg hadde drept min kjære Ludwig. Dehydreringen resulterte i intravenøs på legevakta en ettermiddag.


Oktober var bursdagsmåneden. Mamma den 28. og jeg den 29. Og siden T. har bursdag i november, kom familien min på besøk for å feire, tre på en gang. Koselig med besøk i leiligheten. Jeg hadde bakt engelske scones som jeg serverte gjestene, vi gikk en tur til Solsiden i pissregnet/sludd, og avsluttet med å spise på Peppes pizza. Oktober var en okei måned, men energien forsvant gradvis. Vinterdepresjonen slo til igjen ved inngangen til november, og jeg brukte mer og mer tid for meg selv, i senga med en bok. 


Det endte opp med at jeg en gang i november fikk et lengre opphold på dps. Jeg som hadde tanker om at jeg "aldri i livet skulle bli innlagt igjen", kom med koffert og ryggsekk til seksjon tre. Jeg ble der i seks uker, og det viste seg å være nokså nødvendig. De første ukene var jeg plaget av konstante svimmelhetsanfall, dehydrering og lavt blodsukker var et faktum, av en voksende panikkangst, og av en uoverkommelig kostplan. Og på grunn av alt det vanskelige, bestilte jeg meg Dr. Martens sko på nett, som en liten trøst. Dessuten fant jeg tilbake til en positiv måte å mestre angsten på. Jeg malte..


Innleggelsen varte gjennom halve desember. Jeg ble godt kjent med noen medpasienter, som definitivt gjorde oppholdet enklere og faktisk hyggelig til tider. Jeg spiste etter planen, svimmelheten forsvant, og siden vekten ikke gikk opp som planlagt, foreslo jeg faktisk selv om å øke den- det føltes som det riktigste å gjøre. Motivasjonen om å bli frisk har vært sterkere enn noensinne, og jeg innser at et liv med spiseforstyrrelsen ikke er det livet jeg ønsker meg. En voksende irritasjon for livet som psykisk syk, har kommet med et like sterkt ønske om å ta igjen alt jeg har gått glipp av gjennom alle de årene som har vært preget av sykdommen. Alt det tapte. Likevel viser det seg å være en tøff kamp, og jeg kjemper fortsatt dagen i dag. En blir dessverre ikke frisk på en, to, tre. Det går gradvis oppover, ved å falle, for å så reise seg opp igjen. 

Og 2012 blir avsluttet med juletiden, en tøff tid, men likevel hyggelig. Maten går så som så, og jeg gjør mitt beste. For første gang har jeg klart å gjennomføre det første halvåret på vg 3, og jeg har mye håp når det gjelder det andre halvåret også. Ballet er noe for seg selv, men fortsatt en like stor motivasjon som den har vært siden jeg startet. Jeg har ikke fått lov til å begynne på et nivå høyere til neste semester heller, men denne gangen ser jeg faktisk hvorfor (og nei, det er ikke manglende teknikk), og jeg prøver å se på det som en enda større motivasjonsfaktor for det å gi slipp på sykdommen og min irriterende perfeksjonisme. Heller det, enn å bli bitter. 



Jeg er klar for 2013.

Ha et godt nytt år!


1 kommentar:

  1. Fin oppsummering, du har jammen meg fått mye utav året!

    SvarSlett