lørdag 15. desember 2012

Frk. Analyse

Det er vel noe sant i det ballettreneren min sa til meg i går. Jeg skal alltid drive å analysere alt. Alt skal være så teknisk riktig og perfekt til en hver tid. Rundt er ikke bare rundt. Rundt er å stå på venstre ben, svinge høyre ben til høyre, balansere og snu rundt på samme ben, for å så sette venstre fot ned, og gjenta. Rundt er å få med hodet til riktig tid, og å samle armene når de skal samles. Mine tendenser til å overanalysere alt, kan rett og slett sette en stopper for hva jeg egentlig kunne fått til, dersom jeg bare hadde gjort det uten å tenke.

Jeg er forøvrig hjemme igjen etter en innleggelse på seks uker. Tiden har gått fort, men likevel har dagene vært uendelig lange av og til. Jeg har følgt en kostplan med masse mat, og hadde som mål å gå opp i vekt. Kroppen bestemte seg derimot at den skulle holde seg stabil, og siden kroppen bestemte det, var det slik det ble. Til min store frustrasjon og som en lettelse for spiseforstyrrelsen.

De første ukene var jeg nokså ustabil. Klarte ikke å holde fast et brett med maten min en gang, og måtte få noen andre til å bære den bort til bordet. Jeg var plaget av konstante svimmelhetsanfall, og trodde ofte at jeg skulle gå rett i bakken dersom jeg ikke satt meg ned. Det trygget angsten, og angsten sørget for hyperventilering med svimmelhet som følge av det. En ond sirkel det der. Blodprøvene som ble tatt viste at kroppen min var dehydrert og at jeg hadde lav blodsukker, og etter en uke på dps hadde prøvene merkelig nok forverret seg. Jeg gikk med en 24 timers EKG ett døgn, for å forsikre at hjertet hadde det bra. Har ikke hørt noe mer om det etter at jeg fikk levert den tilbake til sykehuset, så det var vel i orden. Noe jeg forresten ikke var i tvil om i utgangspunktet. Ukene har vært tøffe, og humøret har gått opp og ned som en gal. Samme gamle prosessen som alltid dukker opp når jeg jobber med helsen og psyken.

Jeg har vært hjemme siden torsdag, og det har gått ganske OK. Maten er definitivt vanskeligere å få til her hjemme, men jeg står på og har så å si fått i meg alt etter kostplanen. Det er da noe å være stolt over.

Aldri før har jeg kjent på denne viljestyrken når det gjelder å sparke spiseforstyrrelsen ut av livet mitt. Bort med den! Livet er mer enn mat. Det må det være, og jeg vil kjenne det. Jeg prøver å være optimistisk og holder fast i målet: Livet. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Livet er verdt denne kampen. Smerten er verdt det.

I kveld har jeg vært på kino med en kjær venninne, og etterpå tok vi en kaffe på Solsiden. Er ikke det mye, mye bedre enn å være innlagt? Jo, visst er det det'

1 kommentar: