søndag 23. desember 2012

Skrivemani

Nå som det er juleferie har jeg all verdens tid til å jobbe videre med "prosjekt bok", som jeg så fint har snakket om tidligere i år. På grunn av en noenlunde redusert helse har jeg ikke kommet så mye lengre i det siste, så tenkte at det kanskje er på tide å skrive litt igjen. Jeg kjenner at når jeg først er i gang, så går det rasende fort. Ordene strømmer ut, fingrene danser på tastaturet i flere timer i strekk. Det er bra, men likevel har det noen klare ulemper. For det første blir jeg utrolig asosial. Jeg går i en merkelig transe når jeg skriver, og derfor får jeg ikke med meg noe som skjer rundt meg. For det andre er det jo nokså emosjonelt å skrive om tunge, vanskelige perioder fra sitt eget liv, og av og til må jeg bare stoppe opp for å samle meg. Tørke vekk tårer, ta en pause for å kunne puste.

Det er ikke det at jeg ikke er klar over hvor vondt livet har vært siden jeg ble diagnotisert med en spiseforstyrrelse, men det er det at det er så forferdelig grusomt å se hva familien min har gått gjennom. På grunn av meg, eller... mine problemer med meg selv.

Samtidig er det litt godt. Skriving er uansett god egenterapi for min del. Det å kunne sette livet mitt i et større perspektiv, gjør at jeg ser de små skrittene jeg har tatt framover. Det gir håp og pågangsmot, og det trenger jeg for å ta enda flere steg i riktig retning.

Når det er sagt, så får vi bare venter og se om "prosjekt bok" virkelig blir til en BOK eller om det kommer til å ligge lagret og urørt som en svær kladd blant mine dokumenter på herr. Mac. Det vil tiden vise.


4 kommentarer:

  1. syntes det hørtes veldig bra ut jeg.... det er jo terapi og ikke minst som du sier få et større perspektiv på det når du tenker fra alle parter... håper det blir enbok tilslutt da :-) god jul til deg å kos deg i kveld :-)

    SvarSlett
  2. Jeg har også vertfall tre forskjellige utkast av "selvbiografien" min liggende på macen. Blir aldri fornøyd, blir aldri ferdig. Men jeg vil gjerne, det er bare at jeg unngår å rippe opp i gamle minner fordi det kan være ganske sterke følelser som kommer opp. Men som med deg, når jeg først åpner dokumentene løper fingrene over tastaturet, og hele verden står på "pause", om ikke "backwards". Jeg tror når man kanskje får ting på litt avstand så kan det være sunt å skrive og "mimre" om det vanskelige. Men om du føler deg sårbar nå, så kanskje det kan være lurt å ta små intervaller og skrive bare når du føler du har tid til å felle noen tårer. Det skal jo være noe positivt og kanskje litt selvbehandlende, og ikke bare noe vondt og trist! Lykke til!

    SvarSlett
  3. KEA: Det har du veldig rett i. Det er derfor det går en god stund mellom de gangene jeg skriver noe. Det skal være givende, ikke noe som knekker deg. Som sagt- vi får se om det blir til noe. Kanskje om noen måneder, kanskje ikke før om noen år. Ingen vits å stresse uansett ;-)

    SvarSlett