lørdag 23. februar 2013

Forbrytelsen

Så kom du igjen, til slutt. Bryter deg inn som en eller annen tyv, klar for å stjele fra meg det kjæreste jeg eier. Det er ikke første gang det skjer. Du kommer alltid på en bestemt tid, nøye planlagt, klar for å gjennomføre det du har kommet for. Men jeg har blitt kjent med dine ritualer. Jeg er forberedt. Klar til å gjøre motstand. Forsvare meg selv. 

Da du brøyt deg inn for første gang hadde du en haug av redskaper. Du brukte dem alle, en etter en, og jeg.. jeg sto der makteløs og observerte deg. Om jeg ville prøvd å ta fra deg din hammer, hadde du tatt fram sagen. Skulle jeg være vågal nok til å ta sagen din, hadde du gått løs på meg med dine bare hender. Slått til meg til jeg ikke lenger orket å kjempe i mot. Jeg våget aldri. 

Men nå har jeg blitt sterkere. For hver gang du har latt meg være igjen i kaos har jeg gått ut for å samle murstein. Og etter alle dine uønskede besøk, har jeg til slutt fått nok til å bygge meg et hus. Med stødige vegger, så du aldri vil klare å bryte deg inn. Du kan bruke redskapene dine til å hakke, slå og sparke, og jeg vil sitte inne i mitt lille hus i full panikk. Med angst for at du vil få tak i meg igjen. 

Men du blir sliten, du klarer aldri å hakke et hull som er stor nok for deg til å krype gjennom. Du gir deg til slutt. Noen gang prøver du i en time, andre ganger holder du på i flere dager. Likevel holder du ikke ut lenge nok til å ta meg fra mitt trygge hjem, og når du drar din vei samler jeg flere stein for å reparere skaden. Slik holder jeg det gående. Med tro på at du en dag gir deg, og slutter å prøve. 

For du dreper dersom du river ned huset mitt, men jeg holder i bakhodet at du aldri vil lykkes. Og når det gjelder angsten; den kan jeg takle så lenge den fortsatt er tilstede.

En dag skal jeg vinne over deg.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar