mandag 11. mars 2013

Déjà vu, fremgang og tilbakeblikk.

Det er vel egentlig ikke til å unngå. Jeg tipper at jeg blir nødt til å akseptere at det kommer til å føles sånn i mange år. For alt jeg vet kommer det aldri til å forsvinne.

Jeg snakker om minnene. Lukten, smaken, lyden. Det er flere ting her i Lillehammer som, dersom jeg gir etter for det, kan sende meg rett tilbake til den tiden hvor anoreksien var så uutholdelig sterk. Stolen jeg satt på i flere år, handlingslammet og frossen. Pappas ferske rundstykker som jeg småspiste av dag inn og dag ut, for å senere kaste det opp igjen. Soverommet mitt. Tepper, varmeflasken og den ene kaffekoppen- alt som jeg tviholdt i over en uendelig lang tid. Det gir meg ubehagelige flashbacks til en vond tid jeg helst vil slette fra hukommelsen- men jeg klarer ikke å glemme. Hvorfor får jeg en slags følelse av lengsel når jeg blir minnet på all den elendigheten?

Her om dagen kjørte vi forbi sykehuset og BUP. Uten å gi det en eneste tanke ble jeg likevel dratt rett tilbake til den tiden. Den tiden som var preget av tvang, løgn, angst og manipulering. Den forferdelige tiden. Jeg kunne se meg selv løpe opp og ned trappene i det tolv etasjers høye sykehuset. Jeg kunne kjenne frysninger i hele kroppen når jeg kom på at jeg pleide å drikke flere liter vann før veietimen hos ernæringsfysiologen, og angsten av å bli oppdaget av mine egne foreldre- fordi de jobbet på det stedet.

Det hender at jeg lurer på hvordan i alle dager jeg kunne bli så syk. Hvordan kunne det skje at jeg ble så dårlig at jeg selv ikke kunne se det lenger? Hvordan i all verden jeg kom meg ut av det igjen. Hvordan har jeg klart å komme meg fra 2008 til 2013, fra døden nær til så... levende?

Jeg vet at Capio er svaret på dette. Capio har reddet livet mitt. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tviler på at jeg hadde eksistert dagen i dag dersom jeg ikke hadde fått den plassen i Fredriksstad. Det åpnet øynene mine og en hel ny verden. Men selv om Capio har hjulpet meg utrolig langt på veien, så har den største jobben vært i etterkant. Det var nesten enkelt å følge opplegget i det gule huset (Ikke misforstå- det var helt forjævelig vondt, innebærer millioner av tårer og tusenvis av angstanfall, motløshet, sinne og fortvilelse) i forhold til den jobben som ventet meg da jeg ble skrevet ut; Å vedlikeholde vekten, følge kostplanen på egen hånd, komme meg ut i verden igjen, leve livet som alle andre.. Og ikke minst det å takle tilbakefall og nedturer.

Og tilbakefall har det blitt, så absolutt. Når jeg tenker tilbake på de siste årene, så er de tydelig preget av en bakliggende spiseforstyrrelse. Slik husker jeg såvidt året på folkehøyskolen, fordi jeg var så mye borte at jeg gikk glipp av de fleste store hendelser. Slik har jeg hatt +/- seks innleggelser i Trondheim siden jeg flyttet hit for to år siden, og slik har jeg vært nødt til å avbryte skolegangen i Malvik etter et halvt år, og fått advarsler på ballett fordi jeg var så fysisk svak. Men det er viktig å se at friskheten tar stadig mer plass, og spiseforstyrrelsen blir skviset ut av hverdagen min.

Jeg danser ballett to ganger i uka. Jeg har kommet lengre med videregående enn jeg har klart tidligere. Jeg klarer å stå på bena. Jeg kan spise kake uten å tro at jeg er fem kilo tyngre i morgen. Jeg klarer å glede meg over ting som for et par år siden ikke en gang var del av livet mitt.

Så har jeg kommet mye lengre enn noen gang før. Det er bare èn stor oppgave som jeg blir nødt til å gjennomføre en dag: Akseptere at det som har skjedd tilhører fortiden, og innse at selv om en liten del av meg lengter tilbake til den forjævlige tiden, så er det ikke noe alternativ lenger. Jeg har jobbet så hardt for å skaffe meg selv et liv, at det ville vært forferdelig teit om jeg skulle kaste det bort. Nå må jeg leve livet mitt- selv om livet er komplisert og forbanna vanskelig til tider. Jeg kan på ingen måte forherlige den tiden som har vært- selv om hjernen min prøver å lure meg til det en gang i blant.

Note to self:
Et liv som anorektisk er ikke noe liv.






6 kommentarer:

  1. det vil vel bedre seg med tiden....
    det er i hvert fall det jeg sier til meg selv. det vil bli gradvis bedre...
    tror du ikke?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo, jeg har tro på det. Men som du sier så går det gradvis. Det sliter vel vekk med tida.
      <3

      Slett
  2. tusen takk, anne. akkurat sånn jeg føler det, deilig å vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn. det er helt greit å slite å ha det vanskelig selv om man har kommet et stykke med spiseforstyrrelsen og er utskrevet.
    takk <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er godt å vite at man ikke er alene.
      Hang in there! <3

      Slett