søndag 24. mars 2013

Konflikter

Dere har kanskje lagt merke til det, dere også? Jeg skriver stadig mindre om spiseforstyrrelsen. Innleggene mine blir mer innholdsløse, og tilfeldige bilder og unyttige fakta dukker opp istedenfor. Dette har gjort at jeg har mindre lesere dagen i dag enn det jeg hadde den gangen jeg skrev om elendighet og drama. Mennesker liker visst å lese om andres dårlige dager og indre konflikter. Men det gjør meg egentlig ingen ting at statistikken går nedover- For min del er det et tegn på at jeg virkelig begynner å bli lei av å ha en hverdag som er preget av spiseforstyrrelsen, og det er positivt! Jo mindre plass Monsteret tar, jo bedre. Men han er der enda, og han prøver fortsatt å dra meg ned. Den store forskjellen med for eksempel i fjor er at jeg ser det komme, og derfor klarer jeg tidligere å ta tak i det. Kjempe imot, dog med litt hjelp. I dag har jeg et behov for å skrive litt om spiseforstyrrelsen igjen.

Det har seg nemlig slik at vekta har gått litt ned. Før ville jeg i all hemmelighet gledet meg over det, men nå er det ikke annet enn forferdelig frustrerende. Det gjør meg sint at jeg aldri klarer å holde vekta stabil over lengre tid. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg fatter ikke hvor det går galt. Men det skjer. Problemet er at jo lengre man går ned i vekt, jo sterkere blir følelsen av å være feit. Denne gangen er ei heller noe unntak, og når jeg ser meg i speilet kan jeg ofte føle meg stygg og tykk. Før ville den følelsen tatt over kontrollen og sørget for tap av flere kilo, men her har det skjedd en stor forandring: Jeg kan se feite lår og tykke armer, men jeg FØLER meg ikke feit så lenge jeg ikke ser meg selv. Jeg føler meg som en voksen person i en tynn tenåringskropp, formløs og flat, og det føles helt feil.

Før ville den tynne, utslitte kroppen matche med hvordan jeg følte meg på innsiden. Jeg følte meg liten og usynlig, og dermed ble det forferdelig vanskelig å se ut som en frisk og sunn person i 20-årene. Men nå er det omvendt. Jeg føler meg bra! Jeg har snart klart å komme meg gjennom både matte og norsk med gode karakterer, jeg mestrer balletten, har et sosialt liv som jeg trives godt med, og jeg har en livslyst som aldri før. Dessverre har jeg også en kropp, som ikke vil være med på leken.


I morgen blir jeg innlagt, og jeg hater det. Jeg er glad for selve innleggelsen, men jeg blir en smule sint på meg selv fordi jeg ikke har klart det på egen hånd. Om det hadde eksistert en mirakelkur så ville jeg tatt den imot med åpne armer. Jeg vil være normalvektig. Frisk. Jeg er så lei av å stadig ha en indre konflikt. Så komplisert. Når jeg veier for lite vil jeg opp i vekt, men når jeg er normalvektig er det noe i meg som lengter etter å danse en farlig dans på kanten av stupet. Noe i meg blir aldri fornøyd.

Men jeg er bestemt. Vekten skal opp, og jeg skal bli der- Selv om det kommer til å innebære voldsomme protester i topplokket. Det er på tide å matche utseendet med innsiden igjen.

12 kommentarer:

  1. Masse lykke til kjære deg, jeg heier på deg!! <3

    SvarSlett
  2. Lykke til og stå på! Med motivasjonen din så klarer du det <3

    SvarSlett
  3. You can do it. Håper innleggelse vil hjelpe deg litt på gli igjen :)

    <3

    SvarSlett
  4. Masse lykke til! Kjemp med nebb og klør!! :)

    SvarSlett
  5. Masse gode tanker til deg kjære venn:)Sammen er vi dynamitt:)

    SvarSlett