torsdag 14. mars 2013

Mirror, mirror, on the wall

Jeg var så sikker på det-- Jeg måtte ha gått opp i vekt. Jeg sverget på det med all sikkerhet, jeg kunne nesten skryte av å ha klart å øke vekten på egen hånd. Jeg mestrer jo dette, jeg trenger ingen innleggelse i april for å gå opp de siste kiloene! Jeg kjente det på kroppen, jeg kunne se det på klærne som satt strammere enn for en drøy måned siden. Dessuten var det selvhatet som vokste, i likhet til kroppen. Ja, jeg var overbevist. Likevel lå det en plagsom tanke som surret i bakhodet..
 Hva om jeg ikke har gått opp, nei, kanskje til og med har gått ned i vekt? Hvordan vil jeg da føle meg når jeg er innlagt igjen om en måneds tid, og når jeg faktisk opp til målvekta...?

Så jeg tråkker vemodig på metalplaten som står på øndersøkelsesrommet i første etasjen. Få det overstått. Tick, tick, tack..

Minus.

Hæ?

Minus.....?!


Hvordan er det mulig? Hvordan kan jeg ikke ha gått opp i vekt, når jeg har spist så mye at jeg følte meg fem kilo tykkere? Hvordan har det seg at jeg fortsatt ikke klarer å se realiteten gjennom mine øyne, etter så mange år med vekt opp- og nedgang. Jeg fatter det ikke. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg enda ser meg selv i speilet gjennom spiseforstyrrede briller. Forstørrelsesglass. Jeg føler meg lurt.

Det er noe rart med det. En føler seg så selvsikker, du tror at det du ser er realiteten-- det de andre også ser. For hva skal man egentlig tro da, når du ikke kan stole på dine egne øyne en gang? Hvor har du så kontrollen? Og ikke minst, hvordan skal jeg vite hva som er sant eller ei?

For min del var det godt at jeg fikk meg en reality check, obviously. Nå vet jeg iallfall at det tydeligvis skal mye større mengder mat til for å holde vekta stabil-- for å ikke snakke om en vektøkning på x kilo. Jeg har vel litt å jobbe med i tida framover.

Psykdommen er en sær ting. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar