mandag 20. mai 2013

Life is good

Anne, hvor er du? Er det noe liv i deg? Du blogger nesten aldri!

Ja, jeg lever. I aller høyeste grad.


Jeg har det bra for tiden. Veldig bra faktisk. Men jeg har vært utrolig opptatt med å leve livet, og derfor blir bloggen nedprioritert. Ikke vær bekymret når det ikke kommer nye innlegg på en stund- det er bare et godt tegn at livet mitt har flyttet seg fra nettet til den virkelige verden :-)

Det er nesten for godt til å være sant. Jeg har utfordret meg så utrolig mye i det siste. Blir litt overveldet av hvor fint livet egentlig kan være når man først våger å leve. Det har vært knallvær i hele Trondheim den siste uka. Med knallvær mener jeg skyfri himmel og syden-temperatur. Samme hvor man går, så ser man mennesker i sommerklær. Alle koser seg med varme på kroppen, iført bikini og shorts. Det virker som om ingen bryr seg om å vise litt hud når de først har muligheten til å bli brun. Her i denne byen kan  solen tross alt når som helst ombestemme seg og forsvinne igjen. 

Jeg elsker sommer og sol, men har alltid hatt ett lite problem: 
Shorts og bare legger gir meg angst.

Jeg har ikke gått i shorts på mange, mange år. Jeg har ikke våget. Ærlig talt, så trodde jeg at jeg aldri kom til å vise bena mine igjen. Noen gang. Ikke ute blant folk. Men i dag...!

UTFORDRING NUMMER 1: Check!

Slik har jeg gått rundt i både byen og på stranda, i tre dager. Og vet du hva det beste av alt er? Jeg hadde null angst. Jeg brydde meg ikke. Det eneste jeg tenkte var at dette var en skikkelig frihet, og "herregud, hvorfor har jeg i alle de årene gått i jeans eller svarte, varme tights?!" Jeg ble til og med plystret til på gata, hele to ganger. Jøss.

Utforing nummer to?

Jeg har badet. I bikini. På en strand som var tett befolket med andre sjø-glade individer. Og ingen pekte på mine store lår og utrente mage. (Bare for å informere dere om en ting: Jeg har innsett at jeg ikke er så tjukk som hodet mitt skal ha det til, og jeg har faktisk nettopp begynt å akseptere at jeg ikke alltid kan være fornøyd med utseendet mitt. Jeg lærer å gi blaffen i mitt forvrengte selvbilde. Her snakker vi intens frihetsfølelse altså).


Og siden jeg først er så godt i gang med å skryte av meg selv; Jeg har spist den største og beste isen jeg fant, uten et snev av dårlig samvittighet. Den var GOD! Trippel-is, omnomnomm.

4 kommentarer:

  1. Du stråler!Synes absolutt du skal prioritere livet, du har mye å ta igjen, så glem bloggen en stund :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Trist Frue! Livet har absolutt blitt førsteprioritet. ;-)

      Slett
  2. Fantastisk kjære Anne:)Du inspirerer og motiverer meg.Fantastisk godt jobbet:) Klem<3

    SvarSlett
    Svar
    1. Anitamor, du kjære tøffe snuppelure! Jeg heier på deg i din kamp. Jeg ser deg kjempe. Fortsett med det, for alt det er verdt! Så kan det i framtiden bli flere fine stunder på kafé, slik som den vi hadde her om dagen. Det er verdt det.

      Slett