lørdag 27. juli 2013

Destinasjon Frisk

Det er vel ikke til å overse. Jeg har det fint for tiden. Veldig fint. Bloggen øser av kvalmende "jeg elsker livet- oppdateringer". Noe jeg faktisk gjør nå. For livet har ordnet seg på flere fronter, og ting har endelig roet seg ned. Brikkene har, for deg som er tilhenger av klisjéer, falt på plass. Jeg kan ikke si det ofte nok. Smiler fra øre til øre, og føler meg generelt veldig fornøyd med hvor langt jeg har kommet det siste halvåret. Jeg føler meg frisk. Tankene er stort sett friske, kroppen er tilfreds, jeg er ikke nedtrykt av en mørk skygge lenger. Selv om jeg, som alle andre, har mine dårlige dager. Alt i alt ser jeg ut som en hvilken som helst person i 20-årene. Frisk.

Men hva er definisjonen av frisk? Hvor går denne grensen som skiller sykt fra det å være frisk? Jeg tror ikke det finnes. Det er ikke noe godt svar på hva som er hva. Det et mange år siden jeg nådde bunnpunktet, der både tankegangen og kroppen kunne ta livet av meg. Det er tre år siden jeg ble skrevet ut fra Capio Anoreksisenteret i Fredrikstad, med en mye friskere kropp, og en tankegang som ikke lenger var så destruktiv. Fra en begynnende spiseforstyrrelse, til å være diagnotisert med "alvorlig Anorexia Nervosa", til å begynne kampen tilbake til livet, til å så leve livet med gjentagende tilbakefall i større eller mindre grad, til å kjenne på fristelsen av å gi opp kampen her og nå, til å få tilbake motivasjonen, til å stadig få mindre tilbakefall, til å kjempe seg over siste tøffe kneika, til å kjenne på livsgleden, og til slutt: Aksepten. 

Slik har min utvikling vært, kort fortalt. Veldig kort fortalt. Prosessen har ikke gått i en rett linje. Det gjør den for så vidt fortsatt ikke. Jeg tror ikke den noen gang kommer til å gjøre det heller. Men jeg har kommet dit, der jeg aldri før har vært, at jeg aksepterer. Jeg aksepterer meg selv for den jeg er. Jeg godtar kroppen min, og har akseptert at jeg ikke trenger å se ut som en formløs planke for å klare å leve med meg selv. Og akkurat dette gjør at jeg våger å si til meg selv at jeg er frisk. Selv om jeg ikke sier det høyt, riktig enda. 

Jeg sitter fortsatt med angsten for vinteren. Frykten for at tingenes tilstand er for god til å være sann, og at jeg ender opp i en unødvendig og dyp depresjon når vinterdepresjonen tar over. For det kán skje igjen. Et menneske er ikke stålende fornøyd og glad til en hver tid. Jeg er intet unntak. Så da gjelder det å håndere vanskelige situasjoner på riktig måte. Noe jeg tror jeg skal klare fra nå av. Men jeg må se det med mine egne øyne, før jeg klarer å tro på det. Først når jeg kommer meg gjennom vinterhalvåret våger jeg å si det høyt. Enn så lenge skal jeg bare fortsette med kvalmende "jeg elsker livet-oppdateringer". 

Hei, jeg elsker livet (og mitt nye bosted) !




2 kommentarer:

  1. Synes det er fint å lese sånne innlegg jeg! Sitter her med et smil om munnen :) Er helt fantastisk å se hvor langt du har kommet.

    Selv om jeg har ganske langt igjen før jeg er der du er, så gir det meg likevel mye håp om at det kan være mulig for meg og. Inspirerende/motiverende rett og slett ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk M! Det gjør meg glad :-)
      Du skal nok komme dit en dag, du også. Stå på <3

      Slett