mandag 29. juli 2013

Følelser og Fisking

Den absolutt største fordelen med å bli frisk er at du vil kjenne en ernorm mengde energi og livsglede igjen. Det postivt ladde følelsesspektrumet har jeg savnet i årevis. Gjennom alle de årene som spiseforstyrret. Jeg var mer eller mindre apatisk. Glede forsvant, bokstavelig talt, i samme dass som sorg, sinne, angst- De negative følelser som jeg prøvde å slippe unna ved å sulte eller spy. Men nå er de tilbake. Forhåpentligvis for godt. Jeg er meg selv evig takknemlig for at jeg ikke ga opp kampen når det ble for tøft. Det var verdt tårene og kreftene. Uten tvil.

Hittil i sommer har jeg gått rundt med et oppriktig smil. Et sånt smil man smiler med øynene i tillegg til munnen. Upåklistret. God-følelser jeg ikke hadde et snev av i sykdomsperioder. Dessuten er jeg forelsket i TT, som for øvrig er blitt kjæresten min om man kan stole på Facebook. Det er herlig. Og nesten litt kvalmt å se på. Jeg som brekker meg når jeg ser alle de turtelduene som opptar plassen min på kaffeen hver sommer. Men så unner jeg de andre å smile like mye som meg selv. Jeg liker å smile.

Jeg smiler blant annet mye fordi jeg har det så voldsomt morsomt for tiden. 
Spesielt når jeg er på grill- og badeturer med fine mennesker. Slik som for noen dager siden.

Nei vent, feil bilde. 


Her. SMIL! 

Jeg har klatret en del.
Og mobbet vedkommende som var redd for at jeg skulle brekke et ben eller to.


Dessuten tok jeg gjengen med på Sight Seeing Østmarka. I brisen tilstand. 
Der møtte jeg en kjent nattvakt fra DPS, som jeg selvfølgelig ville ta en koselig prat med.

"Hei! Husker du meg?"


Jeg burde ikke sagt noe, for til slutt kjente hun meg igjen.
Kremt.

I går var vi (Trivelig Trønder, kompis (M) og dama (S), pluss meg) forresten på kjøre-fiske-bade-grille-tur. Dagen begynte med at TT og jeg sto opp før tolv. Det i seg selv er et under. Etter inntatt frokost (It is indeed, dagens viktigste måltid, husk!) ble vi med M og S på biltur. Men jeg ville kalt det for en liten bærtur. Du skjønner.. Vi kjørte. Og kjørte og kjørte. Helt til vi til slutt endte vi opp et sted langt bort hvor vi ikke fant noe sted å fiske, grille og bade. Så vi snudde. Og stoppet. Og kjørte og stoppet enda en gang. Uten lykke. Etter et par timer bestemte vi oss for å dra til Lade.

Hadde vi spart oss selv for den unødvendige kjøreturen ville jeg gått glipp av en latterkrampe eller hundre. På veien tilbake ble vi vitne til en mann på motorsykkel som lå skadet på veien og ventet på ambulanse (han overlevde med hjerneristelse og brukket ben, heldigvis). Mens vi stod i kø på grunn av motorsykkelmannen, ropte naturen på TT, og etter et kvarter våget han seg endelig opp i skogen. Da kommer vi til den delen som utløste en voldsom latterkrampe hos meg. Den kunne nok høres helt opp til Kautokeino. Vi kunne nemlig kjøre igjen, fordi ambulansen hadde kommet. Så vi kjørte, mens TT gjorde sitt. Det var fantastisk. Du skulle vært der og ledd sammen med meg. Uansett. Latteren er på plass når jeg føler meg så frisk. Jeg elsker det! Følelser er der av en grunn, de skal ikke skylles ned i do sammen med maten. Det har jeg lært og erfart på den harde måten. 

Da vi endelig hadde ankommet Lade var alt bra igjen. Endelig mat! Vi døde nesten av sult i bilen. Jeg spiste pølser for tredje gang på en og samme uke. Jeg som trodde jeg aldri skulle våge å spise noe sånt igjen. Noensinne. Det smakte overraskende godt. 

Med pølse i magen tok gutta fram fiskestangen. 
Og de fikk napp. Tre fine makreller!


Som jeg ville holde for å se litt kul ut, jeg også.


Det som er det kuleste med det hele, er at jeg faktisk står i bikini her. Med et smil! Slik ville du ikke ha sett meg for et halvt år siden. Fjorårets Anne ville ikke vist seg i bikini for en tusenlapp. Jeg kan ikke lenger telle på ti fingre og ti tær hvor mye jeg har utfordret meg selv den siste tiden. Det som er så bra er at det faktisk ikke var så skummelt som jeg skulle tro. Selvforakt er ikke lenger en del av hverdagen, selv om noen dager er mindre gode enn andre. Det er sant, det alle sa til meg da jeg var veldig dårlig. Feitfølelsen blir større jo mindre man veier. Kiloene jeg har lagt på meg har tatt knekken på mitt anorektiske selvbilde, og den livsgleden jeg har fått tilbake veier opp for de dagene der jeg skulle ønske jeg var litt tynnere. 

Tynnere skal jeg ikke bli igjen, så i går spiste TT og jeg 2/3 av gårsdagens fangst til middag. 





6 kommentarer:

  1. Jeg skulle bare en rask tur på do, og så hører jeg en ond latter bak meg. Plutselig er alle bilene borte mens jeg står alene ved motorveien. Hva skjedde?

    SvarSlett
    Svar
    1. MOhahaaaaa (ond latter)! Vi måtte jo kjøre. Hadde en laaaang kø bak oss ;'D

      Slett
    2. Blabla? Okay. Inteeeeeernnnn.

      Slett
  2. Hei:) jeg er så utrolig stolt av deg kjære Anne,og det er så motiverende å lese bloggen din:)Det kribler i magen når jeg leser det du skriver.En del av meg roper "jeg vil også,jeg vil også",og da kjenner jeg at det du skriver gjør meg sterkere.
    Dette var nesten min lille Red-Bull dose:D

    Så herlig at du IKKE er vegetarianer lengre.Det er ikke jeg heller.Fordi det gir for mye begrensninger.
    Flott!!!!
    Ser fram til å lese neste innlegg:)

    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Anita! Så godt å høre at jeg kan være din red-bull-alternative! Haha.
      En dag skal du komme deg ut av det, du også. Jeg har tro på deg, selv om veien er lang og virker uendelig. Jeg vet hvor håpløs du føler situasjonen din er. Fastlåst. Ikke gi opp av den grunn; La den heller styrke fighter-viljen i deg! Jeg har sett at den er der. Bruk den til det riktige, og ta ett skritt om gangen.

      Klem tilbake :)

      Slett