onsdag 24. juli 2013

På (bær)tur til Geitfjellet

I helga dro Trivelig Trønder fra Kongsberg, Mr. Anderson og jeg på en aldri så liten fjelltur. Det er vel omtrent tre år siden sist jeg tok på meg fjellsko. Den gang med pappa og mamma og Twister, for første gang siden nådd målvekt etter innleggelsen på Capio. Selv om vekten var tilsvarende den sunne BMIen jeg har dagen i dag, så var det ikke snakk om å gå en slik tur som vi gikk i helga. Vi var borte i omtrent seks timer (shoot me if I'm wrong). Det er godt å kjenne at kroppen har kommet seg på rett kjør etter alle de årene! Jeg har savnet å gå tur, uten å måtte stoppe opp for å få pusten tilbake hver femte minutt.

TT og jeg, klar for tur!


Første stopp var etter noen bratte bakker gjennom hagen til Byåsens befolkning, angst for flått og melkesyre i bena. Vi ble møtt av denne utsikten. Det var fint, men finere ble det. 


Andre stopp: Matpause. 


Dette kan umulig komme som en overraskelse for dere som kjenner meg. Jeg klarer ikke å la være. Man turner der man turne kan!


Jeg tror vi var på Geitfjellet her. Men ikke stol på min hukommelse. 


Og der har vi en viss person som nyter utsikten. Med kjeks i munnen. 
Mat må man jo ha når man leker spreking. 


Her i fra dro TT og jeg videre sammen. Mr. Anderson skulle hjem, men vi ville gå lengre. 
Slik ble resten av historien til en typisk Klatremus på bærtur-fortelling.


Vi gikk noen bratte nedoverbakker og klatret i trær..



Det er et under at vi kom oss hjem uten store skader.


Langt ned i granskauen fant vi huset til de syv dvergene. Å gå på taket var dessverre uaktuelt. 

Vi gikk et stykke videre, og så snudde vi fordi det begynte å bli sent.



Alle veier fører til Geitfjellet. Sånn nesten. Men vi gikk til...



Jeg hadde fortsatt en del energi. Takket være påfyll.


På Lavollen ville jeg kose med sauene. 
Dessverre ville de ikke kose med meg, så vi lokket med nøtter. Slemt.


Etter bruk av utedass (har kommet over "hull i treplanke skrekken" etter ni dager på festival), fant vi trestammer med noen hvite greier på toppen. Er det dette som kalles kunst?


Vi spiste noen blåbær og fikk en fin farge på tunga. 
Dette er altså den opprinnelige definisjonen av å være på bærtur. Jeg må ha misforstått.



Når jeg begynte å bli sånn passe sliten i kroppen, kom vi oss ned til sentrum igjen. 
Uten å ha vært noe særlig på, det som er min definisjon, bærtur. 

Over og ut.


6 kommentarer:

  1. Hahaha dumpa dere tilfeldigvis borti hytta?

    Det er Dreyers minne, og regnes som vanskelig/umulig å finne om man ikke vet hvor den er... Mange som har lett etter den for å si det sånn...

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha for real? Vi bare gikk, vi. Også hoppet vi nesten opp på taket man ikke får lov å gå på. Plutselig var det en hytte der. Visste ikke om den en gang.

      Slett
  2. Hahaha så kult! Var helt tilfeldig at vi endte opp på den hytta :) Vi er ganske awesome når det gjelder å gå tur må jeg si ;)

    SvarSlett
  3. Åhh for et forfriskende innlegg:)Dette var godt å lese Anne.Det gjorde meg glad:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk snupp! Livet trenger ikke å være så verst. Kjemp deg fri fra monstersykdommen: Det er så verdt det!

      Slett