lørdag 3. august 2013

Back in time: 2008

Jeg går litt gjennom gamle notater. Fant en tekst jeg må ha skrevet i stor frustrasjon. Året var 2008. Jeg gikk på Tomb videregående (internat)skole, hvor spiseforstyrrelsen fikk all den friheten den trengte til å gjøre seg sterk. Tilstanden min ble kritisk på denne tiden, selv om jeg hadde slitt i det skjulte i flere år allerede. Her skrev jeg om en helg jeg var hjemme i Lillehammer, hos mine foreldre. De hadde et vennepar fra Nederland på besøk, og av en eller annen grunn ble spiseforstyrrelser et tema. Der og da trodde jeg at ingen hadde noe mistanke om hva jeg utsatte meg selv og min kropp for. I etterkant tror jeg de satt med en del spørsmålstegn allikevel. Denne episoden skremte vettet av meg, det husker jeg godt. Jeg trodde at hemmeligheten min ble oppdaget. Det ble den dog ikke før et par måneder senere.

Tårene svir i øynene. Jeg står under dusjen med tre fingre i halsen for å få opp noen mulige rester av vaniljeisen som jeg spiste til dessert. Vaniljeis med sjokoladesaus. Hvorfor måtte jeg slite så hardt for å overbevise alle at jeg ikke har anoreksi? Hvorfor kunne jeg ikke bare begrense meg til en liten porsjon, slik som de andre ved bordet. Så hun virkelig på det som nødvendig å slenge med leppa og si til mamma at jeg ser tynn ut? "Man vet aldri hva de gjør etterpå". Hva vet vel hun om hva de gjør etterpå! Bare litt til, tenker jeg. Så får det være greit. Å kaste opp er aldri gøy, men det er ytterst nødvendig for å kunne spise noenlunde normalt resten av helgen her hjemme. Jeg vil ikke at noen skal få mistanke om noe som helst. Det er tross alt ikke noe stort som er galt. Greit, så jeg sliter litt med maten, men er det virkelig noe å bekymre seg for? Jeg er ikke syk. I morgen drar jeg tilbake til internatet, og jeg får reparere skadene jeg har påført kroppen min med en gang jeg har fått friheten tilbake. Tørre knekkebrød og halve epler, helt til jeg klarer å leve i denne elefantkroppen. Helt til jeg har klart å bevise både meg selv og andre at jeg ikke er helt udugelig. Ikke til alt. Jeg kan mestre dette her.

Togreisen fra Lillehammer til skolen er lang, og en gang framme legger jeg meg utslitt ned på senga. Endelig ro. Togreiser gjør meg nervøse. Jeg kan ikke trene, må bare sitte stille hele veien, og maten er overalt. Alltid ender jeg opp med en kopp kaffe og fire sjokoladeboller som jeg kjøper på Oslo S. Maten jeg aldri klarer å beholde, fordi den slags mat er ulovlig. "Taper", sier jeg høyt til meg selv. I halsen har jeg sår etter neglene mine. Spiserøret kjennes ømt og sårt etter magesyren som jeg dag etter dag utsetter den for. Fingrene mine har merker etter mine tenner, som forresten er i nokså dårlig tilstand selv. Jeg har kastet opp i et par år nå, og tennene mine har mistet emaljen sin, noe som fører til ising hver gang jeg spiser, kaster opp eller pusser tennene. Jeg har frysninger over hele kroppen. Frysninger som aldri gir seg, selv om jeg går med pledd og varmeflaske til alle døgnets tider.

Jeg svimer nesten av i gymtimene, og har begynt å få mange timers fravær på skolen fordi jeg føler meg uvel eller mangler konsentrasjon. Noen dager er jeg bare for sliten til å reise meg opp fra senga. Dessuten vet jeg at sulten kommer med en gang jeg passerer matsalen, og sult kan føre til overspising. På de verste dagene spyr jeg opptil tyve ganger i døgnet. Det svartner for meg når jeg spiser, men når jeg fremkaller maten opp igjen føler jeg meg riktig nok helt tilstede og bevisst. Jeg vet nøyaktig hva jeg gjør, og hva jeg gjør det for.

Mitt lille internatrom er som et eneste stort notatark. Lister over kalorier, over hva jeg har spist og hva jeg skal spise til neste måltid. Treningsprogram, plan for dagen, uka, måneden og så videre. Alt jeg gjør, og ikke gjør, blir notert. Jeg har fullstendig oversikt over hva jeg putter i munnen og forbruker av energi. Alt går på autopilot. Slavisk tar jeg situps før og etter måltidene, jeg løper fram og tilbake i gangene, og hopper opp og ned når ingen ser meg. Jeg skal bare bli litt tynnere og sprekere, litt flinkere i alt. Ingen kan vite, ingen må oppdage hva jeg gjør. Så jeg stenger mine venner ute. Jeg isolerer meg fra alle, alle unntatt spiseforstyrrelsen. Han som sier at det jeg gjør er bra. Monsterskikkelsen i hodet mitt står alltid ved min side, og jeg kan stole på at han ikke lar meg jage ham ut av livet mitt. Han er trofast.
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar