mandag 9. september 2013

Hit men ikke lenger

Les med respekt



Jeg skrev det her, fordi jeg ville sette et punktum bak det hele. Du hadde nemlig dratt, fysisk, men du etterlot meg med masse sinne og bitterhet. Dine problemer laget trøbbel for meg en god stund etterpå. Det gjorde at jeg stadig ble minnet på deg. Men jeg ville glemme. Jeg innså at du ikke var verdt mine krefter lenger. Så jeg tenkte jeg kunne avslutte her. Du er fortid. Jeg har en framtid uten deg, selv om du støtt og stadig fortalte meg at jeg ikke kom til å få det. Men framtiden er i dag. Og gjett hva, den kunne ikke vært bedre.

Jeg burde ha skjønt at noe var galt i løpet av det første halvåret, men på grunn av din sjarm klarte jeg lett å ignorere mine varselsignaler.  Jeg var i en sårbar situasjon. Hadde kommet rett fra Capio Anoreksisenter til Bakketun folkehøyskole. Den tøffeste tiden i mitt liv hadde jeg nettopp kjempet meg ut av. Men jeg var fortsatt usikker. Hadde sosialangst og følte meg som en flodhest med mine 15 nye kilo. Og så kom du. Du gav meg komplimenter om kroppen, hørte på meg når jeg hadde det tøft med maten, løftet meg på bena når jeg sank sammen i panikk. Du gav meg selvtillit, og jeg ble stadig tryggere. Livet mitt ble lettere, og spiseforstyrrelsen tok litt mindre plass enn det den gjorde før jeg kom til Verdal.

Det var til å føle på når vi stod i folkemengder, at du lett ble veldig sjalu. Alltid skulle du holde rundt meg når vi gikk i gangene på skolen. Du svermet rundt meg, samme hvor jeg gikk. I starten var det bare fint, men etter hvert ble det slitsomt. Fordi det var nytt for meg å ha en kjæreste, tenkte jeg at det var noe galt med meg når jeg kjente på irritasjonen av å aldri ha tid for meg selv eller med andre. Det ble ubehagelig å stadig måtte gå med en arm som dro meg inntil.  Kanskje jeg ikke takler nærhet fordi jeg hatet kroppen min, husker jeg at jeg spurte meg selv. Det gav meg angst.

Gradvis begynte den følelsen av at noe var galt med meg å bli større. Jeg tvang meg selv til å ignorere følelsen, og lot det mer eller mindre gå ut over maten igjen i perioder. Jeg trodde feilen lå hos meg. Det var det jeg alltid hadde trodd. Jeg visste ikke bedre enn å skylde på meg selv.

Etter hvert som vi ble bedre kjent, flyttet sammen og tilbrakte mesteparten av tiden i lag, gikk jeg med en voksende klump i magen. Det var noe som ikke stemte. Du prøvde å forandre meg. Jeg, som alltid var en guttejente. Du ville ha en kjæreste med stil. Du hadde klare meninger om utseendet mitt. Om jeg gikk i tights eller andre stramme klær, så snakket du om burka. Fordi ”folk stirret på rompa mi”, sa du konstant. Jeg følte meg som en hore når du sa at jeg måtte ta på meg mer klær, selv om det ikke stemte med det bildet jeg hadde av meg selv. Ikke i det hele tatt.

Dyre gaver i form av merkeklær gjorde meg utilpass. Hvor forsvant Anne med fotballshorts og hettegensere fra gutteavdelingen? Hun som følte seg mest komfortabel som ”en av gutta”? Jeg følte at jeg mistet litt av personligheten min i løpet av det året på folkehøyskolen, selv om jeg var i en tilfriskningsfase der jeg akkurat var på vei til å oppdage min egen identitet. Jeg som nettopp hadde jobbet så hardt for å finne meg selv tilbake etter anoreksien, ble nå holdt igjen av noe annet. En annen. Deg.

For hver dag som gikk ble det laget nye regler. Ingen guttevenner. Ingen alkohol. Ikke noe du ikke likte selv. Ikke overnatt hos venninner. Alt av aktiviteter som holdt meg bort fra deg i mer enn et par timer, var for mye. Du kunne ikke ha kontrollen når jeg ikke var i samme rom som deg. For tenk om jeg skulle finne på noe med andre. Om jeg skulle våge å møte en kompis på fritiden, så ble jeg møtt med en kald skulder. Du kunne ignorere meg i over et døgn, og du visste det ødela meg. Jeg falt sammen i panikk, og visste at det eneste som fikk deg til å se meg igjen, var å unnskylde meg.

Du tok fra meg friheten, jeg følte meg fanget. En klaustrofobisk følelse var det jeg satt igjen med når jeg var hos deg. Og det var jeg, meste parten av tida. Jeg ble isolert, denne gangen ikke en gang av egen vilje. Tristheten som fulgte prøvde jeg å håndtere med maten. Det var den eneste løsningen jeg kjente til. Jeg falt tilbake til gamle vaner som jeg lovte meg selv å aldri falle tilbake til.

Etter ett år hadde jeg fått nok. Jeg hadde fått nok av å bli berøvet livet atter en gang. Jeg gjorde det slutt. Jeg måtte velge meg selv over deg. Men du lot meg ikke. Du manipulerte meg til å bli. Truet meg med at du kom til å ende opp i et rusmiljø dersom jeg skulle gå fra deg. Min dårlige samvittighet visste du om. Du spilte på den. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å bli. Så jeg ble. Av ren og skjær samvittighet. Dårlig samvittighet.  

Tiden videre bestod av innleggelse etter innleggelse. Jeg kan telle hele seks ganger hvor jeg var blitt så fysisk dårlig at jeg trengte en tettere oppfølging enn mine ukentlige timer psykologen. Det har jeg deg å takke for. En innleggelse betydde at jeg kunne puste ut. Jeg fikk være alene, noe jeg ikke fikk hjemme. Litt pleie, og mest av alt noen som hadde øre for meg og mine problemer. Jeg hadde nådd kvoten for hvor mye ansvar jeg kunne ta på meg. Jeg var utslitt. Dine problemer hadde skygget over mine egne. Om jeg, to år senere, ikke hadde klart å sette et punkt bak det hele, så hadde jeg nok ikke vært her jeg er dagen i dag. Jeg tror jeg ville stått på stedet hvil. Du tappet meg for energi, det lille jeg hadde av selvtillit, og ikke minst, livsglede.

Nyttårsforsettet mitt. Å være hovedrollen i eget liv. Jeg skulle klare det. Jeg var bestemt, ville bli frisk. Jeg innså at jeg måtte kvitte meg med det negative i livet mitt, om jeg noen gang skulle klare å nå målet mitt. Og det klarte jeg, etter mye viljestyrke og venner som støttet meg i min sak. Men jeg fikk svi. Det svei skikkelig. Samtidig kom lettelsen. Endelig hadde jeg bare meg selv å tenke på. Jeg kunne begynne med ”prosjekt Anne”.  

Nå har jeg det bedre enn noensinne. Anne lever. Jeg har en kjæreste som lar meg være den personen jeg selv er, jeg har et hjem, et sosialt liv, og om jeg skulle ha lyst på vin- Jeg har ingen som stopper meg. Så hva med den dårlige samvittigheten? Den har jeg kun overfor meg selv, fordi jeg ikke klarte å sette ned foten tidligere.

Jeg er fri.

9 kommentarer:

  1. Klem! Du fortjener kun det beste og det beste er å ha det som gjør deg godt! :D Artig å ha ville lille Anne tilbake!

    SvarSlett
    Svar
    1. åååh Bunie <3
      Du er savnet i bartebyen!

      Slett
  2. Jeg kan bare forestille meg den smerten du har vært igjennom, og jeg kan ikke gjøre annet enn å bøye meg i støvet for deg! Vil at du skal vite at jeg er veldig glad på dine vegne <3

    Klemmer sendes din vei! <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk snupp <3
      Hva sier du om en kaffe i nærmeste framtid? :)

      Slett