mandag 23. september 2013

Tittei!

Så eh.. Lenge siden sist! Synes tiden bare traver avgårde, og jeg kunne godt tenkt meg fem timer ekstra hver dag. Hva skjer med at klokka plutselig er 2 på svarte natten når jeg finner ut at jeg kanskje burde legge meg snart? Uansett. Sånn er det med den saken. Skal ikke gå inn på noe mer der, for da blir det fort sånn snakke-om-været-opplegg type ting. Jeg vil nødig få mine lesere til å sovne midt i en setning, for da kunne jeg like gjerne sluttet å blogge..

La oss begynne på nytt:

Dere lurer muligens på hvordan det går med meg for tiden? Er nåværende situasjon fortsatt en "dans på roser" som i sommerferien, eller har ting begynt å eskalere igjen? Hva med humøret, skole, behandling, kjærleiken osv? Så mye jeg kunne ha sagt, så lite inspirert til å skrive for tiden. Slutt å mase om flere blogginnlegg!!


 Tulla.

Humøret er nokså stabil, for så vidt det er mulig hos meg så klart. Antidepressivaen holder følelsene mine i sjakk, og det er greit. Jeg har det så bra for tiden, at jeg ikke kan nekte for at jeg en gang i blandt leker med tanken om å slutte med Zoloft. Men enn så lenge forblir det ønsketenkning. Jeg har gått på et aldri så lite smell før da jeg sluttet på den slags, så jeg har akseptert at jeg kommer til å svelge en pille om dagen i en stund til- fram til det er snakk om noe annet. Dessuten ville det ikke vært noe sjakk-trekk å slutte eller trappe ned sånn rett før vinteren. 

Argh, vinter.. Er det bare jeg som synes det begynner å bli kaldt i lufta? 


De siste årene har jeg kjent mye på den såkalte vinterdepresjonen. Det ble mørkt, kaldt, og jeg mistrivdes. I år kommer jeg neppe til å tenke at, hei, hurra, det er vinteeeer! Men jeg har et annet utgangspunkt enn før. På tross av ingen veiing på gud vet hvor lenge, så er jeg 99,9% sikker på at jeg har holdt vekta stabil i flere måneder nå. Rekordtid. I tillegg til energi, så har jeg få eller ingen anorektiske tanker lenger, og jeg klarer fint å leve med den kroppen jeg har dagen i dag. Jeg er fornøyd. Jeg har mine dårlige dager, der jeg ser meg selv i speilet og ser tykke lår og brede hofter, litt mye å ta i på magen, og bollekinn. Men det går ikke ut over maten. Jeg føler meg ikke syk lenger. Så hvordan høst og vinter blir i år, det får vi se. Jeg tar det som det kommer, og vet at det kommer til å gå bra på et vis. 

Skole, ballett, behandling.. Alt går fint. Jeg kjenner at det er mer enn nok med tre skolefag og to timer dans i uka. I tillegg snakker jeg fortsatt med psykologen min, men i det siste har det bare vært snakk om en samtale i måneden. Ikke for lite aktivitet, ikke for mye, men akkurat passe med tanke på å utfordre meg selv litt i hverdagen. Det går greit, selv om jeg blir ganske så sliten etter en lang dag på skolebenken. Før eller senere er jeg uansett nødt til å venne meg til et "friskt" aktivitetsnivå, og siden kropp og sjel har det bedre enn før, så føles det riktig å si at "før eller senere" er . Enn så lenge er ukene overkommelige. Jeg tar en dag om gangen.

Kjærleiken er et kapittel for seg selv, men jeg kan si at det går strålende fint på den fronten også. Jeg tror at TT har spilt en vesentlig rolle mtp. hvor bra det har gått med meg de siste måneder. Se her, ferdigpakket og klare for rypejakt i Snåsa!


Det var altså forrige uke, og det var kjempe gøy. 
Kjærleiken er fin, ja.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar