torsdag 5. september 2013

Upublisert

Jeg må ha skrevet side opp og side ned. Fylt de blanke arkene med haugevis av bokstaver i fet og kursiv. Viktige og mindre viktige saker jeg kunne tenkt meg å formidle. Ordene har den siste uken flydd fram og tilbake i hodet mitt. Tankekjør og filosofering på høyt nivå. Synd er det, at alt forblir som en imaginær tekst som ingen andre enn meg har tilgang til. Tipper at rundt 98 prosent av mine såkalte blogginnlegg ikke blir skrevet ned. Og da har jeg ikke en gang nevnt at bloggen min per dags dato teller 71 upubliserte innlegg..

Så da skjer det, at jeg atter en gang ender opp med å bare skrive noe meningsløst. Slik skal jeg nå fortelle dere at det nye skoleåret har kommet ordentlig i gang nå. At jeg har fått unngjort de første leksene, fått mine første minutter med fravær, drukket flere liter kaffe i kantina for å holde meg våken i timene, og så videre. Ikke minst kan jeg fortelle dere at det endelig er avklært at jeg får tatt naturfag (i tillegg til historie+engelsk), og at jeg derfor har oppgradert ukeplanen fra to dager med skole, til fire dager med skole. En litt kortere helg altså. Bra, det. Bare bra. Dessuten er jeg godt fornøyd med mine medelever. De virker hyggelige. Da vet dere det også.

Når jeg først har skrevet ned noen uviktigheter, tenker jeg at jeg like så gjerne kan gi skrivingen et forsøk. For jeg har en del på hjertet, og den eneste grunnen til at jeg ikke har skrevet noe før er.. vel, at jeg rett og slett sliter med å formulere meg. Hvordan skal jeg sette følelser om til ord? Hvordan kan jeg skrive ned følelser i det hele tatt, når jeg ikke en gang vet hva det er jeg føler? Jeg er nemlig ikke så sikker. Jeg tror dog det er glede. Positive følelser. Men samtidig er det noe som skurrer, gudene vet hva. Jeg mangler ingenting. TT er fantastisk som alltid, jeg storkoser meg i hans selskap. Jeg spiser fortsatt, vektnedgang er det absolutt ikke snakk om. Jeg har energi og overskudd, flirer og ler. Trives veldig på mitt nye sted, og på skolen og på ballett. Det var dette jeg ønsket meg så lenge, det var dette jeg kjempet for, og nå har jeg kommet dit at mine ønsker er blitt til realiteten. Likevel hender det at jeg føler... savn?

Sykdommen. Psykdommen. Jeg aner ikke hva jeg vil fram til. Jeg savner ikke spiseforstyrrelsen i det hele tatt! Jeg er så glad for at jeg har kommet dit jeg er dagen i dag. Så fornøyd med at jeg stort sett klarer å spise hva jeg vil, når jeg vil. Det er bare i slike små, ubehagelige, brøkdeler av sekunder at jeg oppdager den gamle tankegangen. Raske og, ikke minst, urolige vindkast som møter meg i det jeg åpner døra til fortiden. Den idiotiske nygjerrigheten som får meg til å ta tak i dørhåndtaket, når jeg egentlig burde låse igjen. Jeg burde kvitte meg med nøkkelen, en gang for alltid. Ned i vekt, du begynner å bli litt for stor nå, Anne. Spis mindre, bare litt mindre hver dag. Sleipe, farlige tanker jeg vet jeg ikke skal høre på. Tanker jeg ikke vil høre på. Men de er der.

Hva jeg gjør? Det jeg tror er det eneste riktige å gjøre i slike situasjoner. Jeg stikker fingrene i øra og later som jeg ikke hører. "Blablabla tralalaaa". En fin og god løsning der og da, men ikke like effektiv i lengden. Det som derimot holder meg på det riktige sporet er motivasjonen. Det er motivasjonen som fører meg til destinasjon Frisk. Målet med hele den lange reisen jeg en gang begynte på. Den har hatt mange mellomstasjoner. Toget kjører ikke akkurat hele veien fra Trondheim til Lillehammer uten å stoppe heller, selv om det hadde gjort turen til mine foreldre mye raskere. Det er en lang vei fra syk til frisk, og selv om målet ligger der, rett forran nesen på meg, så er det godt mulig at jeg møter et par stopp til på veien. Ting flest tar tid. Tilfriskning er ei noe unntak.

Nei, nå mater jeg meg selv med min egen moralpreken igjen. Men bortsett fra det er jeg nokså oppegående, tror jeg. Det er så klart hvis man klarer å se bort i fra visse episoder i mitt liv, som da jeg svelget for mye helium fra Unge Høyre ballonger og gikk i bakken (det var gøy).

Alt vel.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar