fredag 3. januar 2014

Året som var: 2013

Da var det på tide (jeg er litt treg) å oppsummere året igjen. Vær forberedt på en god del gloser.
- - - - - - - - - - - - - - - - -
Jeg gikk inn i januar med influensa og en re-innleggelse på dps. Før jul hadde jeg vært innlagt i seks uker, og det stod igjen to uker som innlagt "for å komme i gang med ordentlige rutiner igjen". Innleggelsen gikk ikke som planlagt siden jeg ble sengeliggende i over en uke, og pga. manglende vektoppgang ble jeg sett på som vanskelig. Jeg opplevde mangel på tillitt og følte halvparten av personalet så ned på meg som en "lite samarbeidsvillig anorektiker". Men jeg hadde aldri følt meg mer bestemt på å komme meg ut av skiten. Det de kalte for manglende motivasjon var ingen ting annet enn en viljesterk Anne som kjempet for et liv uten spiseforstyrrelse. Etter to uker som innlagt ble jeg "kastet ut" fordi det var andre som trengte plassen min, og jeg fikk beskjed om å "komme til forvernsamtale i april (3 mnd senere) for å se om jeg var motivert nok til en ny innleggelse". Jeg dro så hjem til Lillehammer for å få omsorg, pleie og mat av mine kjære pappa og mamma.

Samme måneden tok jeg også et veldig avgjørende valg, som ikke kom uten konsekvenser. Det var noen personlige ting som påvirket livet mitt i en veldig stor grad, og jeg innså at hvis jeg noen gang skulle greie å bli frisk fra spiseforstyrrelsen, så måtte jeg kvitte meg med de negative tingene i livet mitt. I dette tilfellet en person som hadde vært i livet mitt i omtrent tre år. Om dere blar tilbake til starten av 2013 vil dere få oppfrisket hukommelsen. Selv står jeg heller over denne episoden. Men det viktigste å minne meg selv på er at jeg klarte det jeg skulle ha klart mye tidligere. Det krevde mye mot og styrke.


I februar var jeg fortsatt veldig sliten og utmattet etter den forferdelig vanskelige perioden. Helsen var redusert av den psykiske og fysiske påkjenningen. Måneden fløy mer eller mindre forbi meg. Dagene kom og gikk, jeg gjorde mitt beste for å klare meg gjennom timene ved å være på skolen og forberedelser til ballettforestillingen, men hverdagene var strevsomme.

Mars stod for tur, og vekten tippet nedover. Jeg kjente at jeg trengte litt drahjelp for å få ting på rett kjør igjen, og jeg ba om innleggelse på dps- denne gangen på en annen seksjon. Rundt påsken ble innleggelse et faktum. Det viste seg at det var et veldig riktig valg. Jeg hadde planen klar; Jeg visste jeg ble nødt til å gå en del kilo opp i vekt (hodet fungerer ikke når en ikke har nok på kroppen), og jeg la meg paddeflat for å la personalet hjelpe meg med det. Under forvernsamtalen hadde jeg forklart hva som funket/ikke funket for meg, og at jeg først og fremst ville klare å hjelpe meg selv i prosessen. Jeg fikk ansvaret, planla behandlingsløpet med personalet og når det ble tøft for meg så stilte de opp og støttet meg.

April kom og jeg kjempet hardt. Fortsatt innlagt, vekten krøyp oppover igjen, og jeg kjente hvor mye jeg faktisk trengte denne innleggelsen. Jeg var sliten, men nettopp på grunn av det veldig motivert til å si ha det bra til spiseforstyrrelsen. Jeg fikk mye støtte og forståelse av personalet, noe som hjalp utrolig mye. Det jeg skrev på bloggen i april gir et ganske godt bilde av situasjonen:

 "Jeg føler jeg får god hjelp, og det går egentlig ganske bra å følge kostplanen. Det er så klart ikke alltid like enkelt å presse brødskivene og de andre måltidene gjennom halsen, men jeg får det som regel til (se bort fra noen få unntak). Den første uka var, som den pleier å være, den tøffeste. Kroppen går gjennom noen forandringer når man øker matinntaket betraktelig, og det kjennes. I dag virker det som om kroppen har stabilisert seg litt mer, og blant annet magen har det mye bedre nå- den har sluttet å protestere så voldsomt. Ting går altså riktig vei".

I tillegg til å jobbe med meg selv stod også ballettforestilling på planen. Jeg fikk lov til å dra på trening- dog på flere betingelser- og selv om det i seg selv hadde sine utfordringer var det også en fin avkobling fra en ensformet hverdag.



Mai. Vår. Lettere tider.
Formen begynte å bli ganske bra. Jeg var mye lettere til sinns, og jeg tok imot nye utfordringer med optimisme. Den 7. mai ble jeg skrevet ut fra seksjon 1, og jeg følte meg klar for det. Mens jeg tidligere gruet meg til utskrivelser, gledet jeg meg denne gangen. Mai kom med sol og varme, eksamensforberedelser, leilighetsjakt og sosiale aktiviteter. For første gang klarte jeg å akseptere vektøkningen jeg hadde vært gjennom og jeg trosset våren i shorts og bikini- noe jeg ikke hadde klart på mange, mange år. Jeg var stolt av meg selv.


Juni må ha vært årets vendepunkt. En måned med mye nytt. Det begynte med en overraskelsesfest til ei venninne- Med promille i kroppen og handlevogn på slepet møtte jeg TT. Resten av historien har dere vel fått med dere ("..og de levde lykkelig i alle sine dager"). I tillegg til å møte en Trivelig Trønder fra Kongsberg, måtte jeg også flytte ut av den gamle leiligheten og finne meg et nytt bosted. Det fikk jeg til, og medio juni fikk jeg skrevet under på leiekontrakten.

Jeg bodde hos Tine en stund, var en del hos TT, bestod matteeksamen og tok meg selv i å føle meg friskere enn noen gang. Anorektiske tanker var så å si ikke tilstede. Dessuten trosset jeg elg-angsten da jeg kysset beistet i Åre på road trip med Tine og Maren.


I juli stod Roskilde festivalen for tur. Med friske tanker kommer friske aktiviteter som jeg ikke har fått til på mange år på grunn av sykdommen. Jeg hadde en skikkelig sommer, med alt fra galskap i Danmark til kjæreste-tid, fjellturer og fisking. Vekten krøyp umerket oppover til normalen og jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Dagene fortsatte i samme spor i august. TT og jeg var mer eller mindre sammen hver dag, og livet var bra. Leiligheten begynte å ligne mer på et hjem enn den 20 kvadrats boksen jeg flyttet inn i, jeg begynte på et nytt år på Østmarka skole, møtte Erna Solberg med unge høyre i Trondheim, og fikk for første gang danse på tåspiss sko. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.


I September og oktober var det meste enda lekende lett, dog jeg følte at jeg var mer sliten enn for noen måneder siden og humøret var ikke like stabil lenger. Jeg innså at jeg aldri før hadde holdt både vekt og humør så stabil som det jeg nå hadde. Siden sommeren virkelig hadde gått over i høst, og temperaturen gikk nedover, følte jeg at det var nå det gjald. Jeg var nødt til å holde fast i gode dagsrutiner, komme meg ut i frisk luft, og ikke minst holde vekten stabil. Denne høsten og vinteren hadde jeg planer om å komme meg frisk gjennom, og i november skrev jeg følgende:

"..det blir likevel vinter, og jeg må beregne meg på en litt tøffere tid framover. Da mener jeg ikke at jeg skal sitte her og vente på at jeg blir syk igjen. Derimot har jeg i bakhodet at det kan hende jeg møter på noen flere hindringer i hverdagen. At det kan bli litt vanskeligere å stå opp tidlig, fordi ute er det kaldt mens senga er god og varm. At jeg må huske å spise nok utover dagen, istedenfor å "glemme ut" måltider fordi jeg sover bort noen timer. Slike ting."

Og vinter ble det.

Med mindre energi og kortere lunte kom desember. Men det viktigste var som jeg hadde håpet: Maten gikk det med som før, uten problemer og ukontrolerbar  hodebry. Vekten forandret seg ikke, og alt i alt var slutten av 2013 mye lettere enn det har pleid å være i årene før. Ikke minst kan jeg skryte av at jeg ikke har hatt noe behov for innleggelse, ei heller har jeg trengt hjelp fra ambulant boveiledning, og jeg har klart meg med få psykologtimer.

Den 12. desember var stormen Ivar forresten få cm unna å kaste et digert grantre på leiligheten min. Hadde treet stått en halv meter nærmere hadde hjemmet mitt vært knust. Det var litt av et sjokk, men ganske fascinerende også. Nå hadde jeg noe kult å fortelle folk, haha.


Jeg så fram til juleferien i år. Det i seg selv er en stor seier, for tidligere har jeg syntes at denne tiden er veldig vanskelig. Man blir stadig konfrontert med mat, det forventes at man er glad og fornøyd og takknemlig.. Som spiseforstyrret ønsker man nok helst å drite langt i hele desembermåneden. I år ble selve jula feiret hos familien til TT i Kongsberg, og jeg storkoste meg virkelig! Jeg klarte å nyte maten, uten å tenke på kalorier og vekt, og mens familietreff hadde skremt skiten ut av meg før, så var det ikke annet enn en stor fornøyelse i år. Dessuten liker jeg TT sin familie veldig godt. 


Mot slutten av måneden dro vi opp til Lillehammer for å feire nyttårsaften. Jeg var litt sliten av en uke med mange inntrykk og ukjente mennesker, og brukte mesteparten av tiden på å daffe foran TVen. Det var helt greit. Da klokka nærmet seg midtnatt den 31. desember, var det på'n med trugere, og sammen med mamma, pappa, lillesøs og TT dro jeg opp til toppen bak huset. Vi lagde bål, spiste oliebollen og fikk med oss fyrverkeri fra alle kanter. Det var vakkert og utrolig hyggelig.



Jeg har gått inn i 2014 med et smil, og har stor tro på at i år blir enda bedre enn 2013.

GODT NYTT ÅR FOLKENS! 

1 kommentar: