fredag 13. februar 2015

Daler

Det er lenge siden jeg har skrevet. Det er ikke det at jeg har vært ordløs, tvert i mot. Jeg har bare ikke klart å sortere ordene. Det er som om alt av tanker har kjørt berg- og dalbane i hodet i det siste. De går opp, ned, venstre og høyre. Akkurat nå føles det som å være i fritt fall. Mangel på kontroll, fryktelig ubehagelig. Jeg vet jeg kan klamre meg fast, bremse fallet, lande mykt og klatre videre. Men jeg orker ikke, det er så skummelt. For en trygghet det ville vært hvis noen bare kunne ta tak i meg, gi meg pusterom, gi en frihet uten bekymringer. Om så bare for en liten stund.

Følelser. Forbanna nedtrykkende følelser. Hvor er lettsindigheten?

Om jeg bare kunne sortert alt. Stappe hele følelsesspekteret inn i skuffer. En skuff for hver følelse. Tristhet, inn der. Glede, gjerne i en skuff som er lett tilgjengelig. Sinne? Langt bak. Så kunne jeg dratt ut en om gangen. Oversiktlig og ryddig. Kontrollert. Sukk.

Det er først det siste halvåret at jeg har kjent dette på en så voldsom måte. Det er først nå det føles så overveldende at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil løpe vekk, samtidig føles kroppen som bly. Tynget. Det er slitsomt.

Jeg gråter mye, er irritabel og overfølsom for alt som heter lyst, lukt og lyd. Jeg er skvetten og stadig på vakt. Alle mine sanser er skjerpet, men for hva? Det får meg til å klø et hull i hodet.

Det er vanskelig å finne mestringsstrategier, for alle jeg er kjent og fortrolig med er av den destruktive sorten. Så inn i helvete betryggende, men skadelige. En fortid jeg ikke vil tilbake til. Eller skal. Hit men ikke lenger, sa jeg for to år siden. Og holdt meg til det, Men hva kan erstatte én mestringsstrategi for en annen? Si det den som vet.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar