fredag 19. februar 2016

Dagen har vært ganske OK i dag. På tross av en fryktelig urolig og kort natt så har jeg unngått å sovne på sofaen. Fant heller tilbake til malesakene etter gårsdagens kreative stemning. Var hos psykologen på onsdag og følte endelig en slags trygghetsfølelse når jeg gikk til bussen. Hun gikk et stykke med meg over Østmarka området nemlig, og det var tydeligvis et sjakk-trekk. Med tanke på de heftige timene jeg har hatt hos henne i det siste, så var det et unntak at jeg kunne sette meg på bussen med normal puls.

Jeg har vært mye i tenkeboksen. Forsøkt å samle tankene, få en viss oversikt over alt som kverner i toppen. Oppsumert på en enkel måte så er jeg nok bare veldig sliten av den følelsesmessige berg- og dalbane jeg gjennomgår hver onsdag. Det er satan meg slitsomt å bli konfrontert med følelser som bunner i.. vel, mine 23 år på kloden. Jeg har jo aldri mestret noe særlig å hanskes med følelsene mine. Jeg prøver. Prøver som bare pokkern å håntere hverdagen på riktig måte uten å stå i fare for å gå tilbake til mine destruktive overlevelsesstrategier. Beh. har nevnt skriving. Og maling, forsåvidt. Det har hjulpet meg før.

Så jeg har begynt å skrive her igjen.

Å ordlegge meg oppleves vanskelig for tiden. Jeg kunne vel ikke forventet mer av meg selv heller, for om jeg kunne skrevet løsningen på alt, så ville jeg ikke vært i denne tilstanden.

Jeg føler meg deprimert. Og skyldig. Legg til trist og frustrert, og der har du meg. Sånn cirka. Deprimert, fordi, alt jeg nettopp nevnte. Skyldig overfor andre, men også meg selv, fordi jeg føler det jeg føler. Fordi jeg ikke klarer alt jeg har lyst å klare, på grunn av manglende energi (og motivasjon?). Jeg kjenner også at jeg er en byrde for mine nærmeste, og uten spiseforstyrrelse mangler jeg noe å klandre.

Jeg vil snu, men føler jeg har gått meg fast. Jeg kommer ingen vei, fordi jeg bruker alle krefter på å komme meg løs. Resultatet er at knutene blir strammere enn de var til å begynner med, og derfor hadde det vært veldig deilig om noen kunne hjelpe meg løs igjen. Sånn at jeg kan gå videre. Det har hjulpet før. For to år siden, når jeg hadde min siste innleggelse. Selv om det den gangen handlet om maten, så oppleves det på samme måte som det gjorde den gangen. Derfor har jeg nå brukt et ord jeg ikke trodde jeg kom til å bruke igjen. En innleggelse.

For jeg har det greit, sånn egentlig. Men jeg er sliten, og en pustepause hadde nok hjulpet meg med litt påfyll av energi.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar